Alexstra.bloggnorge.com

Det er andre dag i det helt ferske året 2015. Jeg er ennå litt ør etter nyttårsfesten. Gjennom juletida har vært det hektisk, og før der eksamenstida. Nå er det klart for et nytt år og nye muligheter. Jeg så muligheten til et lite avbrekk fra hverdagen og til å reise langt ut i villmarka. Men hvor? Det er januar men det er ikke nevneverdig mye snø på Østlandet. Et duganes skiføre finner du bare oppi fjellet. Men hva med en vandring der hvor det garantert ikke er snø og få lange bålkvelder langt ut i skauen. Traktene nedover i Østfold er antageligvis helt uten snø. Tankene mine går til Tresticklan nasjonalpark. Et stort fredet villmarksområdet rett ved grensa til Norge. Nasjonalparken grenser til Lundsneset naturreservat som ligger på norskesida, og utgjør tilsammen et oppsiktsvekkende stort fredet område. Der kan jeg søke skogens ro i noen dager. Pakken sekkes, proviant kjøpes, kart printes og plutselig står jeg på Oslo S med den største oppakningen av dem alle og venter på toget som går mot Gøteborg.

Kl 17.30 går jeg av på Ed stasjon, det første stoppet etter Halden stasjon, like over grensa. Søta bror! Planen er å gå til Halden, bare jeg skal ta en “utenfor allfarvei” rute. Fra Ed er det halvannen mil til Tresticklan nasjolpark, på øde landeveier og grusveier. Det er allerede mørkt men månen lyser opp. Jeg ankommer nasjonalparkgrensa i nitida og slår opp camp rett innafor grensa. Det er godt å komme inni et freda naturområde, fritt for grusveier og hogsflater. Det er nok av tørrved og etter en times vedsanking har jeg rigga meg til og sitter attmed bålet og koker opp en gryte bestående av pølse og potetmos. Det er meldt penvær dagene fremover så jeg sover under åpen himmel. Det er et par minus grader men jeg holder varmen i soveposen. I de mest skyggefulle stedene ligger noen fattige snøskavler, men ellers er det helt bart i skogen.

Det er ikke store agendaen jeg har for denne turen. Planen er å loffe rundt i villmarken, oppleve det urørte og upåvirkdede, å vandre i urskogen. Nasjonalparken går for å være Sør-Sveriges største villmark. Det er det største ubrutte skogsområdet utenom Sveriges fjellregion og Norrbotten. Torptradisjonen er godt utbredt i Sverige, men innen nasjonalparkens grenser er det gjennom tidene kun vært to bosetninger. Dette fordi det ikke har vært nok jord til å monne mer. Dette gir et godt utgangspunkt for en som kun vil søke skogens ro og stillhet langt vekk fra folk og fe.

Soloppgang i Tresticklan nasjonalpark

Jeg våkner i de kalde morgentimene før sola har stått opp. Får halveis karret meg ut av soveposen og griper tak i noe never og tørrkvister som ligger klart og gjør i stand mårrabålet. Svartkjelen legges på bålet. Jeg nyter en porsjon havregrøt med rosiner og en noen kopper kaffe mens sola sakte stiger opp og treffer de høyeste tretoppene. Pikkpakket pakkes så sammen og samles i ryggsekken som hives på ryggen og jeg begir meg på dagens etappe. Det er ikke lange etappen som står for dagen. Det er en eneste merket sti i nasjonalparken og jeg skal følge denne til det høyeste punktet i området, Ørshøgden. Det er ikke høye kollen med sine 275 moh, men ettersom det ikke er et eneste høyere punkt å se i noen retninger, føles det nesten som å gå på verdens tak, om jeg skal ta litt i. Jeg merker at selv om høydeforskjellene ikke er de største er det ikke direkte flatt heller. Det er et nokså kuppert område, med nord-sørvendte daler. Så om en går øst-vestvendt retning vil en kunne svette tungt. Oppå kollene er det furudominert mens nedi dalsøkkene vokser storgrana. For en Oslomarkatraver vil en sammenligning med Østmarka være passende. Det er en rekke små og mellomstore skogsvann som kunne være interessant å svinge fiskestanga i, men nå tidlig i januar har minusgradene lagt et fint speilblankt islag på vanna.

Minusgrader og Speilblank is, Tresticklan nasjonalopark

Etter en kort rekognering på høgda finner jeg et passende leir sted. Det er en flust av tørrved og jeg bruker en god stund på å samle opp et godt vedlager. Det er et partre minusgrader og frosten ligger på bakken, sola er oppe og slenger lange skygger i skogen. Bålet varmer godt og det ble litt for behagelig for en skogfant og sitte i ro. Jeg døser av intill ei furu en liten halvtime vedsiden av bålet. Nei, kanke sove bort dagslyset! Jeg tar med meg kamera og stativet og setter ut for å “fange urskogen” i kameralinsa.

Her kan man tråkke rundt dagesvis i urskogen

Det skummer i bekken


Kaffestemning

Neste morgen er det samme prosedyre, tenne på et mårrabål og få i seg noe kaffe og grøt. Det er ingen langtur dette, og allerede skal jeg gå ut av nasjonalparken, men kun får å gå inn i et nytt naturreservat. Jeg går av den merkede stien og peiler meg sånn cirka mot dit jeg skal og tråkker på. Det er lett å føle at en blir avhengig av å følge merkede stier. Det er så lett å følge stien, en kan bare se ned i bakken og la tankene vandre, og vips så plutselig er du framme. Det er rimelig greit. Når en tråkker utenom stiene må en bli mer observant. En må “lese” landskapet, følge med på terrenget. Da blir det plutselig mye mer kikking på kartet. “Skal vi se, går jeg ned her så møter jeg på en bekk der, følger den bekken litt, også opp på den åsryggen der, følger den til jeg når ei myr på min høyre” osv osv. Dette er meget morro og gjør etter min mening naturopplevelsen sterkere, det gjør at man blir mye mer til stede i det man gjør, her og nå. Når det klaffer og man når fram er desto gøyere.

En forfalt kjempe, Tresticklan nasjonalpark

Rett ved norskegrensa ligger den ubetjente turisthytta Budalsvika, der tar jeg en liten drikkepause og går videre inn i Lundsneset naturreservat. Mitt i mellom nasjonalparken og naturreservatet ligger et større vann, Boksjøen. Denne sjøen deles også på midten av Norge og Sverige. Nede ved bredden rigger jeg meg til. Vannet er dekket av speilblank is, selv drister jeg meg ikke til å teste om isen er holdbar til å gå på, men den virket tjukk nok. Et par timer bruker jeg på å sanke ved. Veden varmer virkelig flere ganger. Å sanke ved er en morsom aktivitet, bryte ned trærne, dytte de over ende, knekke de opp i biter, fraktes og bæres osv. Svetten pipler. På denne turen ble det mye bålbrenning, fra klokka fire på ettermiddagen ble mørkt. Selv om jeg var klar over det fra før ble jeg kanskje enda mer klar over at mørketida består av mye mørke, mesteparten av tida er det mørkt. Hjemme så har man jo lys og det er gatelys ute. Mens i skauen ble mørket mer trykkende, spesielt nå som det heller ikke lå snø på bakken. Men når månen stiger på himmelen kan den lyse nokså godt opp, slik at det ikke føles som det er stappmørkt. Ved bålet ble det god tid til å fordype meg godt i noen gode bøker jeg hadde med. Samt nyte noen gode middager.

Grensevannet Boksjøen

Turen går mot slutten, men det er fortsatt noen drøye mil til Halden. Jeg trasker ut av naturreservatet og inn i det som heter Ertemarka. Som vanlig merker man stor forskjell når man går ut av et fredet området. Plutselig endrer skogens karakter seg, det er hogsflater, plantet skog, grusveier og noen gårder her og der. Likevel er det noen stier som tar deg med opp i på noen kupperte koller hvor en fortsatt får villmarksfølelsen. Når mørket senker seg er jeg en dags etappe unna Halden. Jeg slår opp leir ved et tjern som hadde noen imponerende loddrette og bratte klipper i ene enden. Det er meldt regn utover natta så jeg slår opp en presenningsduk. Neste dag våkner jeg til våt skog og overskyet vær. Jeg har noe tørrkvist og never liggende klart og gjør istand mårrabålet. Været var surt med litt sludd men for det meste opphold. På vandringen gjennom ertemarka kom jeg over en sti som het Bergstien. Det som er spesielt med denne stien er at det er en oldtidsvei, en av de eldste i landet. Det har blitt funnet spor som viser at stien var brukt helt tilbake til steinalderen, og at de første som har vandret hit til vår lille del av verden visst nok hadde kommet på denne stien. Det var fascinerende å tenke på. Utenom dette var det ikke store det største naturopplevelsen ettersom det var mye hogstfelt langs stien. På det meste gikk jeg sammenhengende i hogstflater i 20 minutter. Selv om kartet viser at jeg er midt i skauen føles det ikke slik når jeg vandrer i endeløse hogstflater. Jeg slumper til slutt til nærmeste siviliasjon som er tettsetedet Tistedal. Derfra tar jeg bussen til Halden og videre tog til Oslo.

Det har vært en herlig tur og jeg skulle gjerne loffa rundt lenger, jeg følte meg ikke mett. Men pliktene hjemme kaller og krever sitt. Allerede på toget hjem sitter jeg med tanker til nye turer så fort muligheten byr seg. Kanskje allerede neste helg!?

En presenning er nok for å holde seg tørr

Om denne turberetningen understreker noe er det opplevlesverdien av villmarka, urskogen og det upåvirkede. Om jeg skulle slått et slag for noe kunne det gjerne vært verdien av å verne naturområder. For utenom gevinsten det har for dyrelivet og økosystemet i området (f.eks. truede arter som er avhengig av urskog for å leve), har det også en verdifull opplevelsesverdi som er unik. Det er klart at skogsdrift er en viktig og nødvendig næring i Norge og verden forøvrig, og at argumenter som opplevelsesverdi ofte har svak slagkraft i politiske debatter angående inngrep i naturen. Dette kunne en f.eks. se under debatten om “monstermastene” i Hardangerfjorden. Definisjonen på villmark er “områder som er mer enn 5 km fra nærmeste tekniske inngrep (vei, hogst, husstander, strømlinjer osv). Ut i fra denne definisjonen utgjør villmarksområder 12 % av Norges areal. Store deler av dette er også høyfjellsterreng. Store sammenhengende upåvirkede barskogsomåder er derfor unike, i den forstand at de er sjeldne og bør derfor bevares og iverdsettes.

Urskog, Lundsneset naturreservat